Home
Hjem

Family Tree
Database

Stories
Historier

Pictures
Bilder

Contact Us
Kontakt

Links

Tørres Rønneberg Memorial

Norddalsfjord Rønnebergs

  

Hardly any other place in Western Norway can offer the contrasting landscapes that characterise Eidfjord. The reason is the ice that ruled the ground approximately 10,000 years ago. When it disappeared, it left landforms of infinitely rich variations ranging from the vast mountain plateau called Hardangervidda, to the steep narrow valleys like Simadalen, Måbødalen, and Hjølmodalen.

Since ancient times Eidfjord has had a close connection with the eastern parts of Norway. The three valleys mentioned above have all served as points of departure for trails crossing the Hardangervidda, it being the largest mountain plateau in Europe. Måbødalen, with its impressive Vøringsfossen waterfall, now features an open-air museum of man made landscapes, which focuses on roads from the year 1500 to the present day.

Reindeers and trappers made the first tracks on the plateau, maybe as early as 8500 years ago. Although Hardangervidda was probably used for animal drives as far back as 1050. Proper paths did not appear till the 17th and18th century. Since the establishment of rural communities around the plateau, cow paths have existed from each little community to the highland pastures. Up on the plateau, these paths often merged into larger tracks, linking the various villages of the western part of the country to the east.

It would appear that the highland summer pastures were more essential to Eidfjord than to other rural communities. The Eidfjord District covers vast, grassy hills, and most farms normally had more then one highland shielding cabins. The ones just up the hill from the farm were used in the spring; mainly for daytime milking. In the summer, the livestock was herded further onto the plateau and cabins were built to house the dairymaids for the summer.

Since the late 19th century tourists have frequented the plateau, so even though the cabins are no longer in use, the cow paths have survived.

The oldest track from Eidfjord going up to the plateau is probably the one that goes through the Simadalen valley. However, the track most frequently used by people crossing the plateau went via the Hjømodalen valley. This track was part of the main trail between the western and eastern parts of Norway. The various tracks in the Måbødalen valley were basically used by the locals when travelling to neighbouring villages or highland pastures. Måbødalen appears to have been uninhabited until 1600. Before that time there was no reasons for people to travel through these inaccessible regions.

Nowadays there are few other Norwegian valleys with as many roads and tracks as Måbødalen. Traces of the ancient tracks can still be seen, and probably the most impressive of them all is the “Staircase” that winds its way up the Måbøberget rock. However, this is a relative “newcomer” as the “Staircase” is not yet 200 years old!

The 19th century brought tourists and scientists to the spectacular Måbødalen valley. In the latter part of the 18th century, bridges were built over the river (using compulsory community labour) providing the valley not only with new pastures, but also with an easily accessible view of the Vøringsfossen waterfall. On the initiative of the Norwegian Tourist Association, a proper tourist path was built between 1870-72. At that time the surfacing materials had to be carried up in rucksacks. The materials for the bridge below the waterfall had to be carried by boat from Granvin to Eidfjord and then by horse to the Eidfjordvatnet Lake. The materials were then floated across the lake to Tveito were they were partly carried and partly dragged along the river to the construction site. The actual costs of construction far exceeded the budget so the tourist path was turned into the first Norwegian toll road to cover the deficit.

The early 20th century brought the motorcar to Eidfjord, and with it came the need for a motor road. In 1916 the road up Måbødalen to Garen was constructed. In 1928 the road reached Haugastøl, but it wasn’t until 1939 that it extended to Geilo and met the road coming up from the east making it possible for motorists to at last drive all the way across the plateau.

The first motor road up the Måbødalen valley was largely built by hand. Neither drilling nor blasting was allowed during construction. The incredible stonewalls that seem to cling to the face of the rock weren’t built without the loss of lives. Most of the road workers came from the nearby villages, and they were all aware of the dangers involved.

The old motor road is now bicycle track. Long gone are the days of shivering feet on brakes and caravans stuck on the bends. However, the landscape seen by today’s motorists while crossing the Hardangervidda plateau does varies little from the landscape seen by the very first motorists who made the trip. In fact, it differs little from the landscape seen by the trappers, farmers, soldiers and officials who, on foot or horseback, passed through these regions many centuries before them.

Neppe noen annen plass i the vestlige Norge kan tilby et slikt kontrastrikt landskap som Eidfjord. Årsaken er isen som regjerte grunnen for omtrent 10000 år siden. Når den forsvant, forlot den et landskap med rike variasjoner, fra det enorme fjellplatået Hardangervidda, til de bratte og smale dalene som Simadalen, Måbødalen, og Hjølmodalen.

Helt fra de gamle tider har Eidfjord hatt tette forbindelser med de østlige deler av Norge. De tre dalene nevnt ovenfor har alle vært utgangspunkt for de gamle veiene – eller stiene - over Hardangervidda. Hardangervidda er det største fjellplatået I Europa. Måbødalen med den imponerende Vøringsfossen, idag med et frilufts museum som fokuserer på veiene fra år 1500 til idag. For enkelthetens skyld bruker jeg uttrykket veier om dem alle.

Reisdyr og jegere lagde de første veiene over platået, kanskje så tidlig som for 8500 år tilbake. Selv om disse gamle veiene over Hardangervidda kanskje var brukt som som driftevei så langt tilbake som 1050, var det ikke skikkelige “tilrettelagte” drifteveier for I det 17 og 18 århundre. Siden etableringen av bygdesamfunnene rundt Hardangervidda, har drifteveier eksistert opp og over platået. Der oppe gikk de ofte sammen til større veier. Disse veiene bandt sammen de forskjellige bygder på vestsiden med dem på østsiden av Hardangervidda.

Det kan se ut som fjellbeitene på Hardangervidda var viktigere for Eidfjord enn andre bygdelag rundt Hardangervidda. Eidfjord distriktet dekket store gresskledde områder. De fleste gårdene I området hadde gjerne flere støler. Først hadde de vårstølen like ovenfor gården som ble brukt om våren, deretter eggestølen og til slutt hadde de fjellstølene hvor de bygget buer som budeiene bodde i.

Siden sist på 1900 tallet er det turistene som har rådet grunnen på Hardangervidda. Selv om stølene ikke lenger er I bruk, har drifteveiene overlevd.

Den eldste veien fra Eidfjord og opp til platået er muligens den som går gjennom Simadalen. Imidlertid var Hjølmodalen det mest benyttede dalføret for dem som skulle krysse Hardangervidda. Dette dalføre var del av hovedveien mellom det vestlige og østlige Norge. De forskjellige veiene i Måbødalen var hovedsakelig benyttet av lokalbefolkningen. Måbødalen ser ut til å først ha blitt bebodd omkring år 1600. Før det var det ingen rimelig grunn til å ferdes i denne veiløse og ville dalen.

Idag er det få andre norske dalfører med så mange veier som Måbødalen. Sport etter veiene fra gamle tider kan fremdeles sees. Den kanskje mest imponerende av dem er trappene I Måbøberget. Den er gjerne kalt Måbøgaldene. Denne stien er en relativt “nykommer”, enda ikke mer en ca. 220 år gammel.

1900 tallet brakte turister og vitenskapsmenn til Måbødalen. I den siste delen av 1800 tallet ble det bygget broer over elven. Disse arbeidene ble utført på tvangsarbeid. Med dette fikk turistene og vitenskapsmennene enklere adgang til Vøringsfossen. På initiativ av Den Norske Turistforening, ble en vei bygget inn til fossen i årene 1870-72. Dekket på veien ble bært opp i kiper. Materialet på broen som ble bygget nedenfor fossen, ble fraktet med båt fra Granvin til Eidfjord og deretter med hest til Eidfjordvatnet. Materialene ble deretter fløtet over vatnet til Tveito, hvor de delvis ble bært og delvis dradd langs elvebredden frem til stedet hvor broen ble bygget. Kostnadene med byggingen oversteg langt budsjettet, så de som brukte veien måtte betale “bompenger”. Trolig var veien inn til Vøringsfossen Norges første bomvei.

Tidlig på 1900 tallet kom de første bilene til Eidfjord. Dette gjorde det nødvendig å bygge en bilvei gjennom Måbødalen og opp til platået. I 1916 var veien ferdig opp til Garen. I 1928 var den kommet frem til Haugastøl, men det var først i 1939 at den kom frem til Geilo. Da ble det mulig og kjøre bil over platået.

Denne første veien opp ;Måbødalen var I hovedsak bygget for hånd. Hverken boring eller sprenging var mekanisert. De fantastiske murene, som ser ut til å klynge seg til fjellsiden, ble ikke bygget uten tap av menneskeliv. Mange av veibyggerne kom fra området I nærheten. De var alle klar over farene ved arbeidet.

Den gamle veien opp Måbødalen er nå en sykkelvei. Det er lenge siden de dager hvor bilføreren kjørte med skjelvende fot på bremsen ned dalen. Landskapet dagens bilister ser når de krysser Hardangervidda varierer lite med landskapet de første bilistene så. Faktum er at det varierer lite fra det landskapet sett av jegere, bønder, soldater og embetsmenn som, til fots eller på hesteryggen, som passerte gjennom området mange århundre før dem.


Eidfjord’s stier og veier
av Per Rønneberg Bremnes

Eidfjord’s tracks and roads
by Per Rønneberg Bremnes

Farmfromabout1500
 

Family Database

 

Updated 1 Aug2017

 

The Three cousins - the story of how we met

 

Tre Firmenninger - fortellingen om hvordan vi møttes

 

Pioneers in Stavanger - the first car in Stavanger

 

Pionerer i Stavanger - den første bilen i Stavanger

 

Gift From America

 

Gaven Far Amerika

 

An Open Letter - to all our friends and relatives

 

Et åpent brev - til våre venner og slektninger

 

A story about Joachim Rønneberg - he did not know about the A-bomb plan

 

En fortelling omkring Joachim Rønneberg - han visste ikke om A-bombeplanene

 

Tønnes Emil Enokson Rønneberg's emigration to Canada by Aksel Eggebø

 

A brief Rønneberg history

 

Kort om Rønneberg

 

Saboteur's March

 

Sabotømarsjen

 

How Hansen became Rønneberg

 

Hvordan Hansen ble Rønneberg

 

Biographical Sketch of Trygve Rønneberg

 

Eidfjord's Tracks and Roads

 

Eidfjord's stier og veier

 

A Flying Red Sofa Along Madlaveien

 

En flyvende rød sofa utover Madlaveien

 

The first bus

 

Den Føste rutebilen

 

Rønneberg Preserving Co

 

Skip og Bobbie's

 

Postkort fra Norge 1998

 

Eivind og Ragnhild's tur til California

 

Rønneberg Reunion 1997

 

Gallery 1

 

Gallery 2

 

Gallery 3

 

Gallery 4

 

Gallery 5

 

Gallery 6

 

Gallery 7

 

Gallery 8

 

Visit to Peerless Coffee

 

labels 1

 

labels 2

 

labels 3

 

labels 4

 

labels 5

 

labels 6

 

labels 7

 

labels 8

 

Postkort 1

 

Postkort 2

 

Postkort 3

 

Postkort 4

 

Tur 1

 

Tur 2

 

Tur 3

 

Contact Us

 

History at home: A Guide to Genealogy

 

Sons of Norway International

 

Royal Norwegian Embassy

 

Stavanger-Web.com

 

Genealogy resources on the net

 

Cyndi's List of genealogical sites on the net

 

Cyndi's Norwegian page

 

The Norwegian Historical Data Center

 

Slekt Norway

 

Norskland

 

Genealogy Society of Norway

 

Norway Heritage Ship Sailings Database

 

Stavanger Museum in English

 

Stavanger Museum i Norsk

 

TNG search for Ronneberg

 

Peerless Coffee

 

Tracy Area Genealogical Society

 

Views and News from Norway

 

onlinegegenealogy links